Dagene går med stort sett bare frustrasjon og irritasjon fra meg. Jeg har kort lunte og lar meg også irritere av ting som normalt bare ville heve et øyenbryn. Jeg plages av kroppen min, som ikke fungerer i vinterkulda. Jeg har vondt overalt, og går krokete rundt i huset og prøver å oppdra en hund. Husarbeid og dyrestell går i rykk og napp, alt etter formen. Skuldrene er konstant oppetter øra, dermed har jeg daglig hodepine. Jeg begynner å lengte etter våren, jeg som normalt er glad i vinteren. Men sviktende knær og ryggen som er stiv som en stokk, er det ikke mange lyspunkter i hverdagen.
Jeg oppdaga plutselig en ting i går. Det var fortsatt lyst ute klokka 17. Kanskje det går mot lysere tider snart.
NAV styrer mye om dagen, jeg synes da virkelig arbeidsministeren sa at ho skulle rydde opp i dette styret. Nå skal NAV innføre nye ting
I tillegg må alle sende inn meldekort hver 14. dag, eller miste pengene.
Om den nye meldekort-greia
Mer nyheter fra Nav
Meld deg inn i Folkeaksjonen mot meldeplikt for kronisk syke på Facebook
Jeg har en absolutt fabelaktig dårlig dag.. Den starta lenge før jeg sto opp. Våkna flere ganger i natt pga en helvetes hodepine. Det har jeg aldri gjort før, uansett hvor ille migrene jeg har hatt.
Selvfølgelig var hodepinen der enda da jeg sto opp. Med bikkja hoppende rundt meg, stabba jeg med ut og inn igjen så fort det lot seg gjøre. Mat i kroppen, og en solid dose smertestillende og migrenetabletter. Det tok noen timer, med det ble bedre, heldigvis. Dessverre er humøret og tålmodigheten på et lavmål som bare kan skyldes starten på dagen.
Og hva gjør jeg da med dette humøret. Joda, det jeg har gjort i flere år nå. Jeg “trøster meg sjøl” med online shopping. Det har dessverre gjennom tidene gitt meg endel gjeld. Men i dag er et nytt lavmål for meg, jeg shoppa uten å prate med kjerringa først. Ho har nemlig redda meg fra shopping-galskapen flere ganger siden vi møttes. Samvittigheten gnager som den aldri har gjort. Jeg roter med økonomien vår, ikke bare min. Jeg skulle ønske jeg hadde en “UNDO” knapp i hue mitt. Dagen ble jo ikke noe bedre nå akkurat.
Jeg ønsker alle et godt nytt år!
Med mindre angst, mer positive opplevelser,
mindre depresjon, mer positive tanker
Ta vare på deg selv og dine kjære.
Jeg er trøtt hele tiden, den siste uka har jeg sovet hver ettermiddag. Det er et klassisk tegn på depresjon, økt søvnbehov. Hadde kroppen min tålt det, haddet jeg nok sovet enda mer, gjerne halve dagen om jeg hadde hatt tid til det.
Skulle gjerne hatt mer energi om dagen, hadde vært ålreit å få gjort litt reint her til jul. Er jo helt ødelagt bare jeg støvsuger første etasje. Kan ikke påstå det hjelper å ha vondt i hele kroppen hele tiden heller. Men får vel gjøre det beste ut av det jula kommer uansett. Det viktigste nå, er at sola har snudd, det går mot lysere tider!
De siste dagene har humøret sunket drastisk og blitt bare verre. Jeg aner en depresjon på vei. Samtidig nærmer det seg jul, en høytid som jeg ikke har likt siden jeg var barn.
Jula ødela mamma for meg. Jeg har bare dårlige minner, gode minner glemte jeg før jeg var 20. Siden da har det vært tvangsfamilietid.Jeg har ikke fått lov å være alene i jula, selv om det er det eneste jeg har hatt lyst til.
Nå derimot, er jeg gifft og har min egen familie. Vi skal spise ribbe ikledd joggebukser og t-skjorte. Ikke no juletre og langtekkelig gavegilde. Det blir en julaften etter min smak. Så det burde jeg vel se fram til. Men det er vel hele opplegget, høytiden, minner en ikke kan komme unna. For min del kunne vi gjerne bare strøket hele desember fra kalendere.
Dagene går litt opp og ned. Så lenge jeg holder meg hjemme, er formen grei.. Men så fort jeg er ute av huset, om jeg går tur til postkassa, er hos fysioterapauten eller på butikken – så får jeg angst som bare det. Jeg kommer hjem skjelvende som et aspeløv, og føler meg svimeslått. Hvorfor skal angsten komme tilbake så kraftig da? Jeg er jo verre nå enn da jeg begynte på angstmestringskurset. Jeg kommer ikke fram til noe svar, uansett hvor mye jeg tenker på det. Jeg får bare jobbe med saken, har ikke noe annet valg. Kan ikke bure meg inne igjen, som jeg gjorde før. Men fy flate det er slisomt!
Jeg har det ikke bra akkurat nå. Jeg føler meg som et nervevrak. Det eneste som er skyld i det, er en tur på knappe 500 meter oppi bakken her. Jeg kom ikke lenger før jeg var helt på gråten. Da var det bare å snu, noe bikkja ikke var enig i. Dermed ble jeg enda mer vrak.
Kaisa har blitt fæl til å hoppe og bite. Det stresser meg maks, for ho gir seg ikke. Ho har også msta omtrent alle melketennene, og nye sprenger på, så jeg skjønner at det klør.
Nå, to timer etter turen, skjelver jeg som et aspeløv enda. Puster bare overfladisk, og føler meg ganske pumpa. Men jeg får bare tåle det, jeg kan ikke bure meg inne nå, som jeg har gjort i så mange år. Angstrening går jo ut på å utfordre angsten, så jeg blir jo ikke bedre av å sitte inne. Men at det kommer så plutselig og voldsomt tilbake, hadde jeg ikke trodd. Ikke etter all angsttrening i fjor. Kanskje det har noe med årstiden å gjøre. Vinterdepresjonen er på vei.
Jeg skjelver som er aspeløv. Hvorfor, spør du? Jeg har gått en litt lengre tur med hunden nå. I stupmørke, med refleksvest, to refleksbrikker og hodelykt. Vi har ikke engang møtt folk. Men jeg skjelver like forbanna. Skulle tro jeg ikke hadde hatt noen grunn til å få sånn angst nå da. Jeg har jo gått tuer i flere måneder, og det har gått stort sett bra. Men nå blir jeg gjennomsvett, skjelver som en gal, og ender turen med å hyperventilere. Jeg forstår ikke hvorfor. Fatter det ikke overhodet.
Kroppen verker. Jeg synes jeg er i dårlig form hele tiden, det er alltid noe liksom. Spesielt etter turer med Kaisa. Ho drar noe veldig, virrer hit og dit. Det har ikke blitt så mange turer i det siste. Kaster heller ball med ho i hagen. Men det er nok ikke bare de fysiske begrensningene som gjør at jeg går mindre om dagen.
Vi møter jo nesten alltid på folk. Noen med hund, noen uten. Alltid folk. Kaisa er overbegeistret, og synes det er kjempegøy. Jeg er stikk motsatt. Jeg la merke til at jeg begynte å snu, eller gå omveier når jeg så noen komme i vår retning. Det var helt ubevisst, men jeg tenkte på det etterpå. Det var da jeg skjønte at jeg hadde fått nok for en stund. Av folk.
Den siste uka har jeg bare gått tur ca 50 meter i hver retning fra innkjørselen vår. Det har vært nok. Med snø og slaps og is har det slitt meg helt ut. Både fysisk og psykisk.
Om denne elendige fysiske formen min, nå kommer mye av psyken, er ikke godt å si. Mørketid og mye dårlig humør gjør jo sitt. Men fybromyalgien gir meg noen utfordringer av og til. Dessuten får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke gjør noe i huset.
Jeg får bare ta en periode nå og pleie psyken, bruke lysterapilampa og slappe av så mye som mulig. Så håper jeg at jeg klarer å komme meg ut på langtur igjen snart.
Comments (0) 
Themocracy