å leve med angst og depresjon

I dag er jeg sliten og ikke helt i topphumør. Årsaken er veldig enkel.

I går satte vi oss i bilen og kjørte en halvtimes tid til Råholt, nærmeste område med flere enn to butikker, og det stedet i Eidsvoll som bygges ut mest om dagen. Med bikkja sittende oo bilen, var vi på Expert og Europris. Derfra tok jeg med hunden og gikk til apoteket i det nyeste butikkbyggett, hvor vi også handlet på Kiwi.

Poenget med hele greia, var at jeg halvveis dit oppdaget at jeg ikke hadde noe angst overhodet. Selv ikke da vi var inne på Expert og fikk hjelp av en som jobba der, som er en normalt angstfylt situasjon for meg. Merkelig.

Turen med Kaisa, vår straks ett år gamle surrehue og overlykkelige firbeint, tok kanskje et kvarter. Jeg tok ikke tida da. Forbi Eidsvoll Verk togstasjon, forbi ungddomsskolen, en blokk og kjøpesenteret. Vi møtte ikke så mye folk, og heldigvis var det ingen som stoppa og skulle hilse på Kaisa. Så det ble en lett tur angstmessig. Noe som gjorde turen enklere, var at Kaisa for en gangs skyld var lyding. Ho har nettopp hatt løpetid, og har vært ganske umulig de siste ukene.

Kaisa ble gitt vann og satt i bilen igjen, mens vi gikk på Kiwi, enda en situasjon som har vært vanskelig. Men det gikk greit. Jeg tenkte ikke mer over det før lenge etter at vi var hjemme igjen. Da oppdaget jeg nemlig hvor sliten jeg var.

De som leser her jevning, har sikkert fått med seg at jeg ikke er så ofte ute av huset sånn. Årsaken er enkel. Jeg har ikke lappen, og kona handler på vei hjem fra jobb. Behovet for å dra noen steder er ikke der. Det sosiale får jeg fra gode naboer.

Så i går hadde jeg en god angstdag, men ble mer sliten enn jeg trodde jeg var, dermed er dagen i dag litt dårligere enn normalt. Det store spørsmålet er jo da:  hvorfor er det så vanskelig å gå oppi veien her, når jeg klarer å dra så langt unna med bil? Eller er det bare det at angsten begynner å slippe tak i meg for en periode? Dette må testes.

Har vært litt flinkere de siste dagene til å trene. Og jeg har kommet litt lenger. Det irriterer meg hele opplegget for jeg savner skikkelig å gå en ordentlig tur.

I dag har jeg klart å gå forbi mine to nærmeste naboer. Jeg så ikke huset lenger, men jeg så gjerdet vårt, rett ved postkassa. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg nok ikke kommet så langt opp bakken som jeg gjorde. Det er plagsomt å ha sånn angst, det er det nok mange som vet. Det er som om jeg går rett på en vegg når jeg kommer for langt unna huset. Fullstendig bråstopp. Jeg vil gå tur! Kroppen har så godt av det, og ikke minst bikkja trenger det.

I forrige uke snudde jeg opp ned på hele første etasjen, ommøblerte og vaska alt. Jeg var så rastløs at jeg holdt på til ti, elleve om kveldene. Det var huset som fikk gjennomgå, for ute var det for varmt å gjøre noe. Men i dag er det passelig temperatur, bare sola gjemmer seg litt. Det hadde vært så deilig med en tur til tjernet her oppe. Jeg må bare jobbe videre, og jobbe hardt, er ikke så mye annet å gjøre.

Jeg sliter fortsatt litt med synet, så evt skrivefeil kan hende fins