mer selvskryt
Comments (0) Jeg fikk et ganske spesielt besøk i går. Jeg tror egentlig Kaisa, hunden vår, hadde mest glede av besøket. I halv ni tiden dukket det plutselig opp to jakthunder i gården våres.
De lekte med Kaisa og hadde det kjempegøy, mens jeg sto og speidet etter at eieren skulle komme gående etter. Det gjorde han ikke. Da tok jeg en telefon til kona, i håp om at ho visste hvem de tilhørte, hvilket ho ikke gjorde. I sin pause på jobben, tok ho noen telefoner i hytt og gevær, mens jeg ringte lensmannen. Ja, du leste riktig. Jeg ringte til lensmannen, helt på egenhånd og for egen maskin.
Hundene ville inn, de var sultne og tørste, og det var -15 ute, så jeg hadde ikke lyst å sende de avgårde på egenhånd. Jeg hadde rett og slett ikke hjerte til det. Hundene fløy rett til matskåla, ikke noe annet var interessant foreløbig. Kaisa var kjempeflink som lot dem spise og drikke. allerede før ho hadde fått i seg frokosten sin sjøl. Etterpå var det kos fra neg og lek med Kaisa.
Hundene var snille og lydige, men tydeligvis jakthunder, for de hoppa rett på fugleburet da de oppdaget det. Skremte undulatene veggimellom.
Lensmannskontoret ringte tilbake, og lurte på hvordan det gikk. Om de kunne være her mens de ventet på at en eier skulle melde de savnet. Siden de fungerte så greit med Kaisa, sa jeg at det var greit.
Flere timer etterpå, med hundene utslitte etter all lek, begynte ballen å rulle. Jeg ringte lensmannskontoret igjjen, for å høre om det var noen fremgang, men fikk ikke tak i ho jeg prata med sist. Så ringte politiet fra Lillestrøm, og lurte på om jeg fortsatt hadde hundene. Det hadde gått så lang tid nå, at en eier burde ha meldt seg, så de skulle heller komme og hente hundene til Lillestrøm. Så ringte han som skuklle hente dem, for å finne ut av hvor han skulle, han kom jo også fra Lillestrøm. Et kvarter senere ringte lensmannskontoret igjen, de hadde funnet eieren!
De takket så masse for hjelpa og var veldig glade for at det hadde gått så bra. Et par minutter etterpå kom eieren og hentet hundene. Da var klokka nesten halv tre.
Det er tydelig at angten forsvant litt, egentlig helt, når situasjonen krever det. Jeg var oppsatt på å finne eieren, og siden jeg ikke hadde andre måter å gjøre det på, ble det å bruke telefonen. Jeg tok telefon etter telefon uten å tenke over det engang. Først da kona sa at ho var stolt av meg, og det jeg hadde fått til i løpet av dagen, da skjønte jeg at jeg virkelig hadde overgått meg sjøl.
Resten av dagen eide jeg ikke krefter i det hele tatt. De var brukt opp. Jeg var svimmel og skjelven resten av kvelden, enda jeg fikk meg en halvannen times middagshvil. Til gjengjeld sov jeg godt i natt, og fikk til og med sove lenge. Kreftene derimot har ikke kommet tilbake. Men jeg kan se tilbake på en dag jeg virkelig var flilnk. Jeg kan være stolt. Og ikke minst, nå vet jeg at jeg kan ta nødvendige telefoner når jeg må. Kanskje det ikke er så vanskelig neste gang.
Themocracy