Kroppen verker. Jeg synes jeg er i dårlig form hele tiden, det er alltid noe liksom. Spesielt etter turer med Kaisa. Ho drar noe veldig, virrer hit og dit. Det har ikke blitt så mange turer i det siste. Kaster heller ball med ho i hagen. Men det er nok ikke bare de fysiske begrensningene som gjør at jeg går mindre om dagen.
Vi møter jo nesten alltid på folk. Noen med hund, noen uten. Alltid folk. Kaisa er overbegeistret, og synes det er kjempegøy. Jeg er stikk motsatt. Jeg la merke til at jeg begynte å snu, eller gå omveier når jeg så noen komme i vår retning. Det var helt ubevisst, men jeg tenkte på det etterpå. Det var da jeg skjønte at jeg hadde fått nok for en stund. Av folk.
Den siste uka har jeg bare gått tur ca 50 meter i hver retning fra innkjørselen vår. Det har vært nok. Med snø og slaps og is har det slitt meg helt ut. Både fysisk og psykisk.
Om denne elendige fysiske formen min, nå kommer mye av psyken, er ikke godt å si. Mørketid og mye dårlig humør gjør jo sitt. Men fybromyalgien gir meg noen utfordringer av og til. Dessuten får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke gjør noe i huset.
Jeg får bare ta en periode nå og pleie psyken, bruke lysterapilampa og slappe av så mye som mulig. Så håper jeg at jeg klarer å komme meg ut på langtur igjen snart.
