totalt vrak

Jeg har det ikke bra akkurat nå. Jeg føler meg som et nervevrak. Det eneste som er skyld i det, er en tur på knappe 500 meter oppi bakken her. Jeg kom ikke lenger før jeg var helt på gråten. Da var det bare å snu, noe bikkja ikke var enig i. Dermed ble jeg enda mer vrak.

Kaisa har blitt fæl til å hoppe og bite. Det stresser meg maks, for ho gir seg ikke. Ho har også msta omtrent alle melketennene, og nye sprenger på, så jeg skjønner at det klør.

Nå, to timer etter turen, skjelver jeg som et aspeløv enda. Puster bare overfladisk, og føler meg ganske pumpa. Men jeg får bare tåle det, jeg kan ikke bure meg inne nå, som jeg har gjort i så mange år. Angstrening går jo ut på å utfordre angsten, så jeg blir jo ikke bedre av å sitte inne. Men at det kommer så plutselig og voldsomt tilbake, hadde jeg ikke trodd. Ikke etter all angsttrening i fjor. Kanskje det har noe med årstiden å gjøre. Vinterdepresjonen er på vei.