Innimellom må man gjøre ting som angsten pleier å sette en stopper for. Som regel prøver man å skyve problemstillinga over til noen andre. Det er jeg veldig flink til. Jeg prøver alltid å dytte på kona, telefonsamtaler som må tas. Men i dag har jeg klart å gjøre det på egenhånd.
Jeg ringte og bytta en legetime, som var lagt på en dag som ikke passet.
For de som ikke har sosialangsst er ikke dette noen big deal. Hva så liksom?! Men for meg en stor seier.
I mange år har jeg hatt telefonskrekk. Det har selvfølgelig ikke blitt bedre med åra, når jeg har fått kona til å ringe for meg. Med klamme hender, svette som rant nedover rygger, skjelving og dirrende stemme med klump i halsen har jeg prøvd å ringe sjøl når jeg måtte. Men som regel legger jeg fra meg telefonen, nettopp på grunn av alt som skjer med kroppen når jeg bare tenker på å ringe. På skikkelig dårlige dager, kan jeg sette meg ned og grine med telefonen i handa, og ikke komme noen vei.
Men i dag trosset jeg skjelving og svetting, og ringte. Presenterte meg og fortalte hva jeg ville. Jeg var så klam på henda at jeg nesten mista telefonenl Men jeg kom meg gjennom det, og den største reaksjonen kom etterpå. Blindende svimmelhetsanfall, hjertebank og skjelving så jeg var paralysert i flere minutter. Først flere timer etterpå klarte jeg å fokusere på det viktige; jeg har klart å gjøre noe angstfyllt, som jeg vanligvis skyver unna meg. Kanskje det blir lettere neste gang. Kanskje ikke. Uansett er det en seier for meg i dag.
