Jeg skulle vært røykfri for tre dager siden. I tre dager har jeg røyket med dårlig samvittighet, men ikke klart å la være. Det er en psykisk stor belastning å slutte å røyke. Det vet alle som har prøvd.
Jeg går i timesvis og surrer rundt meg sjøl. Jeg freser og er forbanna på den minste ting. Jeg griner fordi jeg ikke klarer å holde ut. Jeg tygger kjeks, tyggis, tannpirkere, gulrøtter og pastiller. Røyksuget er like jævlig uansett. Selve nikotinen kan jeg klare meg uten, det er den psykiske avhengigheten som er uutholdelig. Til gjengjeld har jeg fått gjort masse husarbeid og gått lange turer med bikkja. Stakkars bikkja orker knapt annet enn å sove mellom turene jeg drar ho med på.
Jeg føler meg som en dritt. Som en som ikke eier ryggrad og viljestyrke. Alt jeg tenker på er den jævla røyken. Jeg er i dårlig humør, grinete og lei. Jeg har hatt hodepine tre uker i strekk og magevondt i over en uke. Jeg blir sjuk av varmen, rett og slett dårlig. Jeg hater sommeren! Men egentlig akkurat nå, hater jeg meg sjøl, for det jeg ikke klarer. Å bli røykfri. Å spare nesten 3.000 kr pr måned. Å få bedre helse. Alt det positive ved å slutte å røyke, blir borte i hue mitt når psyken min krever en røyk. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal klare dette.
