en kort fortalt lang livshistorie

Mitt liv med angst og depresjon – veldig kort fortalt

Som liten var jeg stille og redd. Jeg var det typiske mobbeoffer. Allerede i førsteklasse på barneskolen knyttet jeg meg sterkt til lærerinnen, og ville heller holde ho i hånda enn å leke med de andre. Fra tredjeklasse byttet vi lærer, og jeg mistet tryggheten min på skolen. Jeg klarte ikke å knytte meg til den nye læreren.

På ungdomsskolen knyttet jeg meg på nytt til en lærerinne, det var kanskje mer en forelskelse. Jeg prøvde å imponere med gode karakterer, men feilet stort og måtte ha hjelpetimer i matte og naturfag. Samtidig skilte foreldrene mine seg og jeg begynte å innse at jeg forelsket meg i jenter. Det var en katastrofe for meg.

I tiden jeg gikk på videregående, fant jeg plutselig noe jeg likte å gjøre, dermed begynte jeg å gjøre det bra på skolen. Reklamerettet design var min framtidsplan, og jg brukte timesvis på skolen utover kveldene.

Da jeg ble 20 flyttet jeg til Bærum, for å gå på skole i Oslo. Jeg innså samtidig at jeg kunne ikke skyve unna det faktum at jeg forelska meg i jenter. Jeg var livredd gutter, så det falt meg ikke inn å prøve noe annet. Jeg ringte opplysningen og fikk hjelp til å treffe andre som nylig var ute av skapet. Samme høsten fikk jeg min første jentekjæreste.

Samme året, like før jul, fortalte jeg mamma om min jentekjæreste. Det skulle jeg aldri gjort. Noen måneder etterpå endte ho sitt liv, 1.april 1998, og jeg var skråsikker på at det var min skyld.

Sorg og skyldfølelse fikk hele livet mitt til å gå i stå. Jeg satt på skolen 12 timer i døgnet, tok en jobb på skolen også, og var der fra 8 om morgenen til kl 21. I helgene fra 09 til 18. Snart oppdaget jeg at alkoholen ga meg selvtillit, og jeg var på byen omtrent hver helg. Etter to og et halvt år på skole, ferdig utdannet webdesigner, tok jeg alt jeg fikk av vikarjobber. På det meste balanserte jeg fem ulike jobber i løpet av en uke. To av dem var frivillig og ikke betalt, men jeg fikk erfaring med aviser og magasiner.

Selvfølgelig gikk jeg på en smell.
Mitt første møte med det psykiatriske helsevesen gikk ikke bra. Jeg sa til legen min da, at jeg var ikke så sikker på om jeg kom til å være i live lenge om jeg gikk derfra uten tilbud. Men jeg ble avvist, for jeg var ikke syk nok, og de hadde ikke plasser på psykiatrisk på Holmlia, som var nærmest der jeg bodde da.
Jeg gikk gråtende fra legen og vurderte veldig sterkt om jeg skulle hoppe foran svensketoget når det raste forbi perrongen.

Jeg fikk meg et langtidsvikariat i bydelsadministrasjonen Sagene / Torshov, hvor jeg svarte  på telefoner og satt i resepsjonen. Jeg holdt ut i ca to måneder før jeg gikk på en enda større smell. Denne var totalt ødeleggende, og jeg ble sykemeldt i ett år. En god venninne dro meg med på legevakten og krevde hjelp til meg. Jeg satt der med oppskjærte armer og denne gangen fikk jeg hjelp. Akutt hjelp.

Etter et halvt års tid i samtale med en psykolog, fikk jeg mitt første møte med dagbehandlingsnettverket. Det var fire-dagers uke i 18 uker, med intens behandling på Ullevål Sykehus. Samtidig fløy jeg på byen, drakk og klora meg til de damene som viste meg oppmerksomhet.  Jeg var på rehabilitering, og var på byen midt i uka.

På et eller annet tidspunkt var det en annen venninne av meg som sa til meg at jeg begynte å likne mora mi. Alkoholiker som mamma var, ble jeg skremt nok til å slutte å drikke. Men jeg husker ikke hvor lenge etter  jeg slutta.

Etter 18ukers opplegget, var det etterbehandlinggruppe en gang i uka. Jeg slutta der altfor tidlig. Jeg følte meg pigg nok til å begynne på skole igjen, og det krasja med gruppetidene. Jeg trengte generell studiekompetanse, men maktet ikke ta alle fagene jeg trengte på en gang. Jeg droppa det letteste (engelsk) og det vanskeligste (matte), og fikk 5′ere på de resterende fagene. Men skolen tok mye tid, og jeg ble sliten bare av tanken, jeg begynte å isolere meg.

Selvtillitten forsvant med alkoholen. Jeg var redd mennesker. Alle mennesker. Angstanfallene begynte å komme, og de kom kraftig. Jeg flytta ut av Oslo, vekk fra menneskene, og mistet noen venner fordi jeg ikke klarte å komme meg ut og møte dem. Jeg isolerte meg i mange år.

I Tønsberg prøvde jeg å komme meg ut av isolasjonen, ved å starte på attføring igjen og  jobbtrening. Det endte med en ny runde med psykolog, dagbehandling og en intens angst som ikke slapp taket på omtrent et halvt år. Og så fikk jeg hjelp fra kommunen, ambulerende team kom hjem til meg og hjalp meg å komme meg ut døra. Og enda en gang sluttet jeg i etterbehandlingsgruppa for tidlig. Denne gangen fordi jeg var så heldig å finne mitt livs kjærlighet, og jeg flyttet til henne.

Vel på plass på Råholt, fikk jeg henvisning fra Tønsberg til DistriktsPsykiatrisk Poliklinikk på Jessheim. Ideen var å fortsette i gruppe der, men der var det selvfølgelig ett års ventetid. I mellomtiden ble jeg sendt til kommunen.
Nå i vinter har jeg gått to kurs i regi av kommunen. Angstmestring, med angsttrening, og kurs i depresjonsmestring. Oppmøtet mitt er ikke så mye å skryte av, det ble vel omtrent på 50%. Jeg sliter fortsatt med å komme meg ut døra, og depresjonen kryper innpå meg hver vinter.

Jeg gifta meg med drømmedama i august i fjor, og nå har vi kjøpt hus i Hurdal. Hva fremtiden vil bringe av behandling, får vi bare se. Jeg har blitt midlertidig ufør. Enn så lenge trener jeg på å komme meg ut av huset, ved å gå til postkassa hver dag. Anfallene er ikke så hyppige lenger, og forhåpentligvis klarer jeg å komme meg helt ut på egenhånd snart.

oppdatert 12.mai 2009