å leve med angst og depresjon

Har vært litt flinkere de siste dagene til å trene. Og jeg har kommet litt lenger. Det irriterer meg hele opplegget for jeg savner skikkelig å gå en ordentlig tur.

I dag har jeg klart å gå forbi mine to nærmeste naboer. Jeg så ikke huset lenger, men jeg så gjerdet vårt, rett ved postkassa. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg nok ikke kommet så langt opp bakken som jeg gjorde. Det er plagsomt å ha sånn angst, det er det nok mange som vet. Det er som om jeg går rett på en vegg når jeg kommer for langt unna huset. Fullstendig bråstopp. Jeg vil gå tur! Kroppen har så godt av det, og ikke minst bikkja trenger det.

I forrige uke snudde jeg opp ned på hele første etasjen, ommøblerte og vaska alt. Jeg var så rastløs at jeg holdt på til ti, elleve om kveldene. Det var huset som fikk gjennomgå, for ute var det for varmt å gjøre noe. Men i dag er det passelig temperatur, bare sola gjemmer seg litt. Det hadde vært så deilig med en tur til tjernet her oppe. Jeg må bare jobbe videre, og jobbe hardt, er ikke så mye annet å gjøre.

Jeg sliter fortsatt litt med synet, så evt skrivefeil kan hende fins

Det har vært lite trening om dagen. Jeg er kanskje full av unnskyldninger, men jeg har så innmari masse annet å gjøre. Når kvelden kommer, er jeg utslitt. Dessverre.

Hagen gror over før vi rekker å komme rundt med kantklipperen. Og vi har enda masse igjen av kvisting og samle opp til ved. Har jeg overskudd, så går det til hagearbeid. Og overskudd har jeg hele dagen, og får plutselig masse energi på kveldene. Problemet er da kroppen som ikke er enig. Fibromyalgien setter en stopper for det meste jeg finner på, men jeg overstiger grensene hver eneste dag. Fordi jeg aldri har lært hvor grensa går for å klare å røre på meg resten av dagen. Det har blitt en dag innimellom hvor kroppen har sagt stopp, og jeg orker ikke annet enn å sitte eller ligge.

Det er synd at jeg ikke trener mer på angsten om dagen, det trengs. Jeg klarer fint å gå til postkassa nå. I går gikk jeg 20 meter forbi postkassa, og ble stående i angsten et par minutter før jeg snudde. Det var virkelig tungt. Jeg skal prøve å skjerpe meg, selv om det ikke er noen som pusher på meg. Det er meg sjøl det går utover at jeg ikke kommer meg lenger, og jeg skal jobbe meg virdere framover. For jeg vil ikke bli sittende inne og ikke tørre å gå noen steder. Jeg nekter.

Det går fremover. Plutselig en dag hentet jeg posten uten å få noen symptomer på angsten. Jeg la ikke engang merke til det før jeg var tilbake igjen. Sånne fremskritt er bra!

• Mål 1: komme meg ut av porten og ut på veien.
• Mål 2: komme meg halvveis til postkassa, ca 20-25 meter fra porten
• Mål 3: hente posten
• Mål 4: gå oppi veien her til jeg ikke ser huset (den kommer til å bli vanskelig)
• Mål 5: gå opp til toppen av åsen her, ca 45 min tur.

Neste steg er nå å komme seg oppover veien til huset ikke synes lenger. Det er et stykke, og jeg må forbi to naboer og en hytte. Jeg får bare ta det i etapper. Jeg kommer til å ha med meg hunden også på neste mål, og det blir fort et stressmoment. Kaisa er overivrig og drar altfor hardt i båndet, og ho er sterkere enn meg.. Hvis vi da i tillegg møter folk, blir det en virkelig prøvelse. Men jeg får bare feste båndet hennes rundt magen, og ta et skritt av gangen.

Nå skjønner jeg ingenting. I kveld har jeg vært nede ved hovedveien, like langt fra porten som postkassa, bare i andre retning. Der sto jeg sikkert i fem minutter mens bikkja gjorde sitt, uten snev av angst. Men turen til postkassa var angsten tydelig.

Er angsten min knytta til postkassa? Posten vi får? Det kan hende. Men det er like ille å gå opp til postkassa når det ikke er post også, så jeg klarer ikke helt se den. Jeg synes det hele er merkelig.

I dag ropte naboen på meg og sa at vi skulle gå i postkassa. Naboen er en superkoselig dame, 20 år eldre enn meg, med en utrolig forståelse for angsten min. Vi kunne ikke hatt bedre nabo. Ho kom til postkassa først, men kom nedover og møtte meg på halvveien, så angsten skulle bli lettere. Ho fulgte meg til og med helt ned til porten etterpå. Angsten var der, men ho skravla det verste vekk.

Super nabo til tross, den veien fikk jeg angst, som jeg har hatt de siste ukene. Jeg har ikke våget meg i andre retningen før i dag, men jeg kom meg helt ned til hovedveien. Det er kanskje hundre meter, er ikke sikker. Det er bare så merkelig. Dette må utforskes mer.

Jeg har vært i postkassa. I går kveld. Turen dit har gått i flere etapper, litt lenger for hver gang. Men jeg er ikke angsfri når jeg kommer fram.

• Mål 1: komme meg ut av porten og ut på veien.
• Mål 2: komme meg halvveis til postkassa, ca 20-25 meter fra porten
• Mål 3: hente posten
• Mål 4: gå oppi veien her til jeg ikke ser huset (den kommer til å bli vanskelig)
• Mål 5: gå opp til toppen av åsen her, ca 45 min tur.

Jeg har da kommet meg til mål tre. Må fortsatt jobbe litt med den, men det går framover. Jeg er ikke i mål enda. Men det er godt å se at jeg kommer meg ut porten, og kan hente posten. Uten å være avhengig av at kona er med.

Jeg har enda ikke prøvd å sette meg i bilen og dra noen steder. Vi hadde planer om å dra til Eidsvoll på hundedagen der forrige helg, men det ble med tanken. Dessverre. Men jeg hadde kanskje ikke klart det, samtidig vet man jo ikke før man prøver. Vi ble hjemme og kvista trær i stedet.

I juni en gang er det konsert med Vamp her i Hurdal. Det har vi veldig lyst å dra på begge to. Det er noe jeg må jobbe hardt for å klare, men jeg skal gjøre alt jeg kan. Jeg har ikke vært på konsert på mange år, men en utekonsert kan ikke måles med en konsert på Rockefeller. Derfor skal jeg klare det. Når man har sånne mål å jobbe mot, da er sjansen stor for å få det til.

Jeg kan melde om fremgang. Takk og pris. I forrige innlegg satte jeg opp endel mål, men ikke noen tidsplan. Det er igrunnen fordi jeg vil bruke den tiden jeg trenger, og ikke stresse med at jeg skal klare det til et bestemt tidspunkt. Det ville gjort situasjonen bare verre i mitt tilfelle.

Mål 1: komme meg ut av porten og ut på veien.

Mål 2: komme meg halvveis til postkassa, ca 20-25 meter fra porten

Mål 3: hente posten

Mål 4: gå oppi veien her til jeg ikke ser huset (den kommer til å bli vanskelig)

Mål 5: gå opp til toppen av åsen her, ca 45 min tur.

Jeg har på et tidspunkt hoppet over mål 2, og kom meg helt opp til postkassa. Men da gikk jeg tett inntil kona, så jeg vil egentlig ikke telle med det. Men framgangen nå har bestått i at jeg ikke blir nervøs når porten er åpen lenger, og jeg klarer å stå på veien uten å merke noe til angsten. Det er nøkkelen for å få treninga til å virke for meg, bli trygg nok til å stå noen minutter uten å kjenne angsten.

Nå først er jeg klar til å begynne på mål to. Et skritt av gangen, dette skal jeg klare.

Turen til postkassa for en uke siden, var ikke noe panikkanfall. Det var et kraftig anfall som satte meg tilbake flere år. All angstrening til tross, jeg er tilbake igjen der jeg var for mange år siden. Jeg isolerte meg fra omverdenen i to-tre år.

Den perioden var jeg veldig deprimert og brukte tid på selvskading. Nå er det bare angsten som begrenser meg. Jeg er ikke deprimert og har ingen selvskadingstendenser overhodet. Der er forskjellen, og den må jeg ha i bakhodet.

Dette er  et skikkelig setback, og krever mye trening. Men jeg skal dele mine framskritt og tilbakesteg her.

Etter angst-turen til postkassa, turde jeg ikke engang gå ut porten fra innkjørselen vår. De første dagene var jeg nervøs bare av å se ut på veien. Men jeg var fast bestemt å at jeg skal trene og trene og klare å komme meg ikke bare ut porten, men opp til postkassa igjen, og ikke minst klare å gå tur med hunden. Siden forrige uke har jeg trent på å bare stå ved porten, det tok mye krefter å bare tørre å nærme meg. Det er sykt hvor mye angsten kan ødelegge for en.

Mål 1: komme meg ut av porten og ut på veien.  – det klarte jeg i går kveld, selv om jeg ikke sto der lenge. Jeg jobber med saken.

Mål 2: komme meg halvveis til postkassa, ca 20-25 meter fra porten

Mål 3: hente posten

Mål 4: gå oppi veien her til jeg ikke ser huset (den kommer til å bli vanskelig)

Mål 5: gå opp til toppen av åsen her, ca 45 min tur.

Dette kommer til å ta tid. Lang tid. Jeg er fortsatt nervøs når jeg ser på porten, spesielt om den er åpen. Jo nærmere jeg kommer porten, jo mer stritter kroppen imot. Det er omtrent så jeg må sparka ut porten om jeg skal klare å gå ut på veien. Men jeg er så bestemt på at jeg skal klare dette, at jeg pusher kanskje meg sjøl litt hardt. Jeg glemmer å puste, er helt skjelven og er sikker på at jeg skal dette i bakken når som helst. Jeg blir liggende på sofaen en times tid etter at jeg har vært utenfor porten, så utmattet blir jeg. Kroppen min vil ikke for alt i verden, men hue mitt vil.

Det har gått opp og ned i det siste, men så kraftig anfall som jeg fikk i går, er en stund siden. Jeg skulle hente posten, fikk panikk 20 meter fra kassa.

Selv om kona var med, og ho hadde bikkja, var ho ikke rett ved siden av meg hele tiden. Da det begynte å bli noen meter mellom oss, begynte det. Helt uten forvarsel. Panikken tok tak i meg. På det lengste var kona 20 meter fra meg.

Jeg vet ikke om det kom fordi jeg skulle hente posten, eller fordi jeg var utenfor porten, eller bare fordi jeg var ute av huset. Jeg bare antar at det har sammenheng med å være utenfor hagen, det er ikke sikkert. Jeg fikk nå henta  posten da, og rusla sakte tilbake. Men panikken slapp ikke taket før jeg var lagt meg i sofaen inne. Rennende våt av svette og anpusten etter ti minutter overfladisk pusting. Jeg som var nydusjet, trengte en ny dusj. Alt jeg hadde på meg av klær var vått av svette. Men etter at jeg la meg på sofaen, gikk verden rundt for meg, jeg hadde ikke sjarns til å holde meg på beina.

I dag har jeg knapt våget meg tre meter utfor porten. Det holdt. Kona får hente posten, og jeg skal holde meg innfor gjerdet. Det er merkelig å få panikk så plutselig. Kroppen går i høygir og prøver å stoppe meg for en fare som ikke eksisterer. Det eneste hjernen kommer fram til er flukt, og kroppen reagerer derretter. En enkel definasjon av angst, men uforutsigbar og uhyre vanskelig å jobbe seg fri for.

Det store spørsmålet er jo da om det var et panikkanfall, eller om det var den generelle angsten som gjorde det så vanskelig. Må jeg trene på å gå til postkassa igjen, eller var det bare ett engangstilfelle nå. Må jeg trene på å gå til postkassa igjen, kommer det til å ta lang tid før jeg er klar til å gå tur med hunden igjen. Jeg får gi meg sjøl noen dager å komme meg på, og ta neste skritt derfra.

Det går opp og ned om dagene. Fra klamrende angst til pms, hissigpropptendenser, ryddemani, gråte av en lydbok jeg hørte på, til å være så utslitt at jeg ikke orker annet enn å ligge på sofaen. Alt på en stakkars uke, hvor kona jobbet kveldene. Dermed klarte jeg ikke roe meg ned på kveldene heller.

Den fysiske og den psykiske kroppen min har et godt sammarbeid, for godt spør du meg. Angsten gjør meg anpent, anspentheten går over i smerte, smertene gjør at jeg ikke klarer å slappe av. Ond sirkel.

I går trente jeg på sosialangsten min, uten å egentlig tenke over det. Vi var på loppemarked, det var ikke akkurat lite heller. Innimellom måtte jeg bare fokusere på det jeg kikka på, og blokkere ut folka rundt meg, og det funka til jeg fikk puste normalt igjen. I tillegg hadde jeg jo kona mi ved min side hele tiden. Vi kom hjem med ti bøker, et par bokser med oppskrifter og en regnfrakk. Alt til under 200kr. Vi fant til og med en bok av favorittforfatteren min, Dean Koontz, så jeg var godt fornøyd.

Problemene med øynene mine har begynt å bedre seg. Heldigvis. Jeg er tilbake til mine fem år gamle langsynt-briller. Sakte med sikkert klarer jeg å lese litt mer av gangen. Endelig går det riktige veien i alle fall.

Det er ikke så ofte jeg skriver nå om dagen. Av den enkle men irriterende grunnen at jeg ikke ser så godt hva jeg skriver, og det er vanskelig å lese. Men etter en tur hos optortist ser fremtiden lysere ut når det gjelder øynene mine, så jeg får bare ta tiden til hjelp

I dag dro jeg med hunden på årets første langtur. Det er veldig mye enklere når snøen er borte. Men siden vi ikke har gått så langt siden snøen kom, ble vi veldig slitne begge to.
Snupunktet er ved tjernet på Buråsen, det er grusvei og skogsvei hele veien. Da vi endelig snudde, etter 40 min gange, fikk jeg skikkelig angst. Enda det ikke var et menneske å se. Men så har jeg ikke bare sosialangst heller da. Det gikk opp for meg hvor langt jeg egentlig var hjemmefra. 40 min gange tilbake igjen.

Angsten slo i meg som et teppe som holdt meg fast i omfavnelse. Det svartnet for meg, og skogsveien begynte å bevege seg i bølger.

Jeg har alltid telefonen med meg, en vet jo aldri om noe skjer. Så jeg vurderte å ringe kona for å bli hentet. Men etter å ha samle tankene litt, fant jeg ut at det er jo det samme som å kapitulere og la angsten vinne. Ikke faen om jeg skuklle la det skje. Jeg beit i meg alle de kroppslige reaksjonene, fast bestemt på å mestre det. Og jeg gjorde det, selv om det tok halve turen tilbake igjen.

Nå er jeg litt stolt av meg selv, men også totalt utslitt. Men neste gang går det kanskje litt bedre

Regn fortsatt med skrivefeil til kona har korrekturlest