å leve med angst og depresjon

I dag har jeg en merkelig følelse i kroppen. Det kjennes ut som kroppen innvendig går på høygir, superstresset.

Men det er søndag. Vi har ingen planer annet enn å slappe av. Kona jobber dagskiftet til uka, da går dagene bedre enn når ho jobber kveld. Allikevel stresser jeg.

Jeg sitter og kjenner etter hva som skjer i kroppen min. Det er som vanlig stive muskler og vond rygg på utsiden. På innsiden er jeg urolig, nesten hyper. Hjertet slår ikke fortere, men hardere. Jeg skjelver og får små glimt av svimmelhet, selv når jeg sitter stille. Det er noe som skjer, men jeg vet ikke hva eller hvorfor.

Det er bare én ting som skjer til uka, som kan trigge dette. Jeg skal få noe jeg har ventet på i to år. Psykiatrisk hjelp. Kommunens psykiatriske helsevern, som legen min forøvrig ikke har nevnt da jeg spurte om det fantes noe psykiatrisk tilbud i kommunen, kommer hjem til meg. Endelig.

Men er det no grunn til å stresse for det da? Eller er det rett og slett bare angsten som roter det til i hue mitt?  Den hjelpen er noe jeg har ventet på lenge, og ser fram til å få. Greit, det kommer nye, ukjente folk inn i livet mitt, inn i huset mitt. Men det er en annen type nervøsitet som kommer samme dagen de skal komme.

Det kan hende det er den generelle angstdiagnosen min som er aktiv nå. Bare en tilstand i kroppen som ikke har noe grunnlag noen steder. Sist jeg hadde en sånn opplevelse er tre år siden. Den varte i flere måneder. Det som fikk meg ut av det, var å bytte medisiner, men først havna jeg så langt nede at jeg ikke kom meg ut døra. Da jeg fikk beskjed om jeg jeg mistet terapitilbudet mitt om jeg ikke kom meg dit, måtte jeg jobbe steinhardt bare for å åpne ytterdøra. Jeg gråt en hel uke. Men jeg klarte det til slutt, heldigvis.

Jeg håper dette ikke er starten på noe liknende. Da blir det en helvetestid framover. Forskjellen nå er at jeg har kona mi. Med hennes hjelp og omtanke skal jeg prøve å unngå å havne i samme spor.  Jeg håper det bare går over av seg sjøl. Det er lov å håpe, ikke sant?

Det går mye opp og ned om dagen. Det fins ting man ikke deler på nettet, enkelte ting er privat. Kort sagt, det har vært et slitsomt år. Men akkurat nå ser det lysere ut, heldigvis.

Rent psykisk hadde jeg nok trengt en psykolog, avt en angstgruppe. Men man tager hvad man haver, og benytter de mulighetene som er her.  Da blir det dessverre ikke så mye.

En kort oppsummering av sommeren; ferieturen ble det ikke noe av, da vi plutselig la oss sjuke før vi skulle dra. Røykeslutten gikk til helvete, og jeg røyker like mye som før. Været har vært altfor varmt, så vi har ikke fått gjort mye i hagen. Derimot har jeg fått malt trappa ned til kjelleren, men det er stort sett alt. Kroppen reagerer meg mye smerte når jeg gjør uvante ting, og noe hagearbeid gir meg vrang rygg i en uke etterpå. Dermed er det ikke mye jeg klarer å gjøre.

Her om dagen var vi en tur i Eidsvoll. Med bikkja på slep var vi på tilbudsrunde i matbutikkene, og hele dagen virka det som angsten min var forholdsvis rolig. Problemet er dagen etterpå.

Jeg står opp med feil bein, og derfra går det bare galt. Humøret er labert, irritasjon og grinete utover dagen, avslutte med fresing til kona og så setter jeg meg og griner. Det er det som skjer hver gang jeg har vært ute av huset. Hver eneste gang. Nå skal det sies at jeg er ikke ofte ute av huset, annet enn å gå tur med bikkja. Så sånn sett er jeg nok ganske isolert, og trives med det. Men det er jo slitsomt både for meg og resten av huset, at jeg blir sånn hver gang jeg blir med ut. Ikke veit jeg hva jeg kan gjøre med det heller..

Jeg har en ufrivillig våkenatt. Det er sånt som bare dukker opp innimellom, men sjeldnere og sjeldnere heldigvis. Det kan være pga en veldig forbedring på søvnrutiner siden jeg møtte kona, at de kommer så sjelden nå. Men som sagt, de kommer innimellom.

Det har vært en god periode nå, angstfri. Men siden varmen kom i sommer, har jeg ikke sovet normalt. Jeg har sovnet senere og senere for hver natt, uansett når jeg har stått opp. Jeg går to, tre turer hver dag, masse frisk luft og aktivitet. Men søvnen bryr seg ikke om det. Så denne natta har jeg ligget og vridd meg til det ble lyst og skjærene begynte bråket sitt. I tillegg var ryggen blitt så stiv og vond at jeg klarte bare ikke ligge lenger.

Det som er synd, er at når en har en god periode, og klarer å slappe av, da blir man sjuk i stedet. Med alt stress og tanketing de siste månedene, ja siste året, har jeg ikke hatt tid til å slappe av. Nå er det sommerferie, alt er roligere og stresset løsner skuldrene gradvis. Tre dager før vi skal reise på ferie, ligger kona sjuk og jeg kommer etter. Kunne ikke passa dårligere.

Vi får bare håpe det bedrer seg, ellers er det ikke verdens undergang å utsette turen en uke eller to. Det er bare synd, for vi gleder oss til å innta Gøteborg hele gjengen.

Jeg skulle vært røykfri for tre dager siden. I tre dager har jeg røyket med dårlig samvittighet, men ikke klart å la være. Det er en psykisk stor belastning å slutte å røyke. Det vet alle som har prøvd.

Jeg går i timesvis og surrer rundt meg sjøl. Jeg freser og er forbanna på den minste ting. Jeg griner fordi jeg ikke klarer å holde ut. Jeg tygger kjeks, tyggis, tannpirkere, gulrøtter og pastiller. Røyksuget er like jævlig uansett. Selve nikotinen kan jeg klare meg uten, det er den psykiske avhengigheten som er uutholdelig. Til gjengjeld har jeg fått gjort masse husarbeid og gått lange turer med bikkja. Stakkars bikkja orker knapt annet enn å sove mellom turene jeg drar ho med på.

Jeg føler meg som en dritt. Som en som ikke eier ryggrad og viljestyrke. Alt jeg tenker på er den jævla røyken. Jeg er i dårlig humør, grinete og lei. Jeg har hatt hodepine tre uker i strekk og magevondt i over en uke. Jeg blir sjuk av varmen, rett og slett dårlig. Jeg hater sommeren! Men egentlig akkurat nå, hater jeg meg sjøl, for det jeg ikke klarer. Å bli røykfri. Å spare nesten 3.000 kr pr måned. Å få bedre helse. Alt det positive ved å slutte å røyke, blir borte i hue mitt når psyken min krever en røyk. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal klare dette.

Jeg går et kurs på nettet, som gir pengene-tilbake-garanti for at du klarer å slutte å røyke om du følger kursopplegget dems. Siden de kan garantere, og gir deg tilbake nesten tusenlappen som dette koster,  har jeg tro på metoden deres.

Kurset finnes på nikotinfri.no, og gjerrigknarken gir bort gratis gavekort på lisens til kurset.

Årsaken til at jeg skriver om dette i dag, er dagens tema på krset; psykologi.

To nye undersøkelser tyder på at røyking kan firedobler risikoen for å bli deprimert og faren for angst øker med opp til tjue ganger.

Det er dette punktet jeg kommer til å slite mest med etter at røyken er tumpet for godt. Derfor kan jeg anta at jeg kommer til å skrive litt om det framover.

Sitatet over er fra tema på kurset. Jeg ble veldig overrasket da jeg leste dette, og sendre dem en mail med spørsmål om jeg kunne få lese dokumentasjon på dette. Det viste seg at de allerede har lagt til link fra en artikkel på vg.

Det spesielle er at risikoen for angst og depresjon ikke avtar gradvis etter røykeslutt, slik man typisk ser ved de fleste kroppslige røykerelaterte sykdommer.

Mykletun understreker at det er vanskelig å si noe entydig om hvorvidt angsten og depresjonen kommer som følge av røyken, eller om det motsatte er tilfellet.

Uansett hvordan det er, så er det kanskje en grunn til å aldri begynne.Jeg fant i alle fall dette interessant. Dersom du tenker at du skal slutte å røyke, så sjekk ut linkene øverst. Jeg anbefaler at du ikke går gjennom røykeslutting mens du er deprimert eller har mye angst. Det er vanskelig nok å slutte, og klarer du ikke stumpe røyken, kan du risikere å bli enda verre.

Tenk også over at en dårlig dag i ny og ne, ikke er en depresjon. Irritasjon og dårlig humør følger gjerne den månedlige syklusen hos oss kvinner. Jeg er i en veldig god periode rent mentalt sett, derfor passer det ypperlig å slutte nå. Dessuten blir jeg ferdig med kurset til bursdagen min, og noen bedre bursdagsgave kan jeg ikke tenke meg.

Jeg har nådd mitt siste mål. Bikkja er utslitt og enda ikke helt i toppform etter huggorbittet. Men vi har vært på toppen av bakken, og det har vært en helt angstfri tur. Jeg er i mål, og er veldig fornøyd med det. Nå er det bare det fysiske som kan begrense meg, fibromyalgien. Men kroppen må trenes, og bikkja trenger turer, så nå er det fritt fram og jeg kan kalle meg angstfri.

1. Mål 1: komme meg ut av porten og ut på veien.
2. Mål 2: komme meg halvveis til postkassa, ca 20-25 meter fra porten
3. Mål 3: hente posten
4. Mål 4: gå oppi veien her til jeg ikke ser huset (den kommer til å bli vanskelig)
5. Mål 5: gå opp til toppen av åsen her, ca 45 min tur.

På disse turene opp bakken her, får jeg også trimma sosialangsten min. Fem hus oppafor her, har det flytta inn en familie på fire, med to huskyer og deres valper. Ofte treffes vi på veien, eller mor i huset kommer hit med sine hunder  som løper med Kaisa i hagen. Det er aldri planlagt på forhånd, så jeg får testa sosialangsten i flere settinger, og lære meg å si stopp når det er nok. Jeg har godt av denne uforutsette treningen, og resultatet kan bli et vennskap som ikke trigger angsten min idet hele tatt etterhvert.

Insektsfobien min har vært sånn passe på avstand så langt i sommer. Men plutselig fikk jeg noe nytt å bekymre meg over. Hunden ble bitt av en huggorm, det er andre gangen vi har sett en i hagen vår på kort tid.

Dermed blir treningen vår lagt på hylla en liten stund, til Kaisa er i form igjen. Nå klarer ho knapt å gå på do stakkar.

Jeg har minst et dusin myggstikk. Det er humler ute, som er gigantiske. Edderkoppen, som er min verste fobi, har jeg ikke sett no særlig av. Flaggermus er bare morsomme. Men jeg merker i dag at jeg skvetter mye mer av alt som rører seg. Og jeg tramper hardt i bakken når jeg går, for å skremme eventuelle huggormer.

Håper jeg klarer å riste av meg dette igjen, før fobien tar helt over. Det er altfor slitsomt, dessuten har vi masse å gjøre i hagen. Nytter ikke ha insektsfobi her, Hurdal er kjent for myggen om sommeren, og snøen om vinteren. Jeg må bare takle det. Må bare..

Jeg er snart på toppen. Bare 300-400 meter igjen. Innen neste uke har jeg nok nådd det siste målet mitt. Må bare trene bikkja litt på å gå tur. Ho har stort sett løpt rundt i hagen til ho er utslitt siden april, siden jeg ikke har klart å komme meg noen steder. Nå har ho fått seg kjæreste, som kommer innom av og til, etter de besøkene er bikkja utslått i flere dager. Ho trenger trimmen hehe.

Det blir et par turer om dagen, bortsett fra når det er så varm som nå. Da er det beste for hunden å være inne med air condition. Noen småturer innimellom, ikke så langt at angsten min trigges, men bikkja er sliten. Får bare ta ho med litt lenger for hver gang, så kommer vi oss nok på toppen snart.

Mål 1: komme meg ut av porten og ut på veien.
Mål 2: komme meg halvveis til postkassa, ca 20-25 meter fra porten
Mål 3: hente posten
Mål 4: gå oppi veien her til jeg ikke ser huset (den kommer til å bli vanskelig)
Mål 5: gå opp til toppen av åsen her, ca 45 min tur.

Jeg kommer meg lenger og lenger opp i bakken her, det er en god ting. I dag har jeg vært et par hundre meter lenger enn til postkassa, og det har gått bra, med huset helt ute av syne og bikkja på slep. Det siste målet mitt er det fortsatt et stykke igjen til. Men jeg gir ikke opp, jeg skal komme meg til toppen, det blir bare i etapper.

• Mål 1: komme meg ut av porten og ut på veien.
  Mål 2: komme meg halvveis til postkassa, ca 20-25 meter fra porten
  Mål 3: hente posten
  Mål 4: gå oppi veien her til jeg ikke ser huset (den kommer til å bli vanskelig)
  Mål 5: gå opp til toppen av åsen her, ca 45 min tur.

Turen til Råholt gjorde dagen etter turen til en virkelig dårlig dag. Den endte opp i krampegråt og bare negative tanker. Det er en typisk dag jeg har en gang i blandt, og da er jeg veldig glad for at jeg har kona mi. Hadde det ikke vært for ho, hadde jeg nok aldri kommet meg ut av  de dårlige dagene. Hennes evne til å finne positive ting og muntre meg opp er helt fantastisk.

Litt skryt av kona mi, men det fortjener ho. Ta vare på de som er nær deg, de som hjelper deg gjennom vonde dager. Når det kommer til stykket, kunne livet vært veldig annerledes uten dem.

I dag er jeg sliten og ikke helt i topphumør. Årsaken er veldig enkel.

I går satte vi oss i bilen og kjørte en halvtimes tid til Råholt, nærmeste område med flere enn to butikker, og det stedet i Eidsvoll som bygges ut mest om dagen. Med bikkja sittende oo bilen, var vi på Expert og Europris. Derfra tok jeg med hunden og gikk til apoteket i det nyeste butikkbyggett, hvor vi også handlet på Kiwi.

Poenget med hele greia, var at jeg halvveis dit oppdaget at jeg ikke hadde noe angst overhodet. Selv ikke da vi var inne på Expert og fikk hjelp av en som jobba der, som er en normalt angstfylt situasjon for meg. Merkelig.

Turen med Kaisa, vår straks ett år gamle surrehue og overlykkelige firbeint, tok kanskje et kvarter. Jeg tok ikke tida da. Forbi Eidsvoll Verk togstasjon, forbi ungddomsskolen, en blokk og kjøpesenteret. Vi møtte ikke så mye folk, og heldigvis var det ingen som stoppa og skulle hilse på Kaisa. Så det ble en lett tur angstmessig. Noe som gjorde turen enklere, var at Kaisa for en gangs skyld var lyding. Ho har nettopp hatt løpetid, og har vært ganske umulig de siste ukene.

Kaisa ble gitt vann og satt i bilen igjen, mens vi gikk på Kiwi, enda en situasjon som har vært vanskelig. Men det gikk greit. Jeg tenkte ikke mer over det før lenge etter at vi var hjemme igjen. Da oppdaget jeg nemlig hvor sliten jeg var.

De som leser her jevning, har sikkert fått med seg at jeg ikke er så ofte ute av huset sånn. Årsaken er enkel. Jeg har ikke lappen, og kona handler på vei hjem fra jobb. Behovet for å dra noen steder er ikke der. Det sosiale får jeg fra gode naboer.

Så i går hadde jeg en god angstdag, men ble mer sliten enn jeg trodde jeg var, dermed er dagen i dag litt dårligere enn normalt. Det store spørsmålet er jo da:  hvorfor er det så vanskelig å gå oppi veien her, når jeg klarer å dra så langt unna med bil? Eller er det bare det at angsten begynner å slippe tak i meg for en periode? Dette må testes.